Lars Elling (f. 1966) har bakgrunn som bokillustratør med mange utmerkelser, men har siden 1997 arbeidet som billedkunstner. Dette blir hans første separate museumsutstilling og den vil fokusere på høydepunktene i hans produksjon fra 2008 og frem til i dag.

Ellings malerier består av sjiktvise fortellinger utformet i et fragmentert billedspråk. Han arbeider med filmatiske og fotografiske referanser som han lar brytes mot malerienes abstrakte grammatikk. På denne måten blir det flyktige i det fotografiske bildet fortolket gjennom maleriets statiske posisjon. Derved oppstår et subtilt spill mellom figurative og abstrakte elementer i de vekselvis klart fremstilte eller mer utviskede billedfeltene. Det nostalgiske elementet fremhever han gjennom hentydninger til private fotoalbum som samtidig danner en gåtefull passasje inn til et drømmelignende reservoar av minner.

De mange bruddstykkene av ulike virkeligheter i Ellings bilder er også møter mellom ulike handlinger som peker mot en livsbejaende impulsivitet frigjort fra fornuftens kontrollmekanismer. Det irrasjonelle blir forløst i leken, der det forførende og truende opererer side ved side, og der ulike psykologiske dramaer utspiller seg gjennom filmatiske iscenesettelser.

Lars Elling har hatt en rekke utstillinger i Europa, England og USA, bl.a. i det anerkjente galleriet Sean Kelly i New York, der han ble presentert for første gang i 2013.

Utstillingen ledsages av boken «Lucid Dreaming». Boken gis ut på Press forlag, med tekstbidrag fra en rekke forfattere, inklusive Haugars konservator Tone Lyngstad Nyaas, som også er kurator for utstillingen. Boklanseringen holdes på Haugar i forbindelse med utstillingsåpningen og Lars Elling signerer gjerne boken.

Lars Elling – Oppenheimers Garden, 2010

Lars Elling – Visning, 2013

Lars Elling – The Garden, 2014

Lars Elling – Ylvas skygge, 2014

Lars Elling – Camera Lucida, 2009

Lars Elling – The Unfinished Dance Floor, 2014

Esdaile er født i 1947 i Montreal, Canada, men vokste opp i Oslo og Bærum. Etter nylig å ha kommet hjem fra et seks år langt opphold i USA, er han nå bosatt på Tjøme. Siden han avsluttet akademistudiene i 1973 har han markert seg som en både form- og fargesterk maler, grafiker og skulptør med store utstillinger på steder som Galleri F15 og Brandts Klædefabrik i Odense. Han er også representert i Nasjonalmuseet samt i en rekke private samlinger i inn- og utland.

Foruten av en rekke støpte masker og eggformer fra senere år, vil denne utstillingen utelukkende bestå av utvalgte verk fra Esdailes maleriske produksjon. Her kan vi følge hans utvikling fra 1970-årenes mer realistiske og politisk vinklede maktkritikk, over 80-årenes visuelt frodige og i økende grad fabulerende billedverden, før den etter hvert går over i en mer konstruktivistisk tendens inntil han i begynnelsen av 2000-tallet syntetiserer det hele i malerisk rike, surrealistiske figur- og landskapsscener med en helt særegen historiefortelling. I disse sene arbeidene blir ofte figurene i hans innholdsrike tablåer til symboltunge møter mellom samtiden og det tidløst menneskelige. Populærkulturelle fenomener konfronteres med klassisk mytologi og arkitektoniske former støter sammen med mennesker og natur. Resultatet kan ofte være både slående vitalt og poetisk. I de to siste årene har hans malerier fått et roligere preg der de ofte dramatiske scenene i hans tidligere produksjon har fått vike for en mer kontemplativ fremstilling av naturelementene.

Utstillingen er kuratert av professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke, som høsten 2014 også publiserte et større bokverk om Peter Esdailes kunst på forlaget Labyrinth Press.

Paparazzi, 2007

Chief Joseph meets Socrates, 2006

Aksel Waldemar Johannessen ble født i 1880 og vokste opp på Kampen, ett av Kristianias mest slitte arbeiderstrøk. Frem til sin død i 1922 var han virksom som maler, grafiker og billedhugger, men også som møbelsnekker og kostymedesigner. Da Johannessen meget sjelden viste frem sine malerier og øvrige verk, vakte det stor interesse da malerkollegaen Ola Abrahamsson arrangerte en minneutstilling av hans etterlatte arbeider på Blomqvist kunsthandel i 1923.

Til tross for mye oppmerksomhet og god omtale av utstillingen, bl.a. fra Edvard Munch, ble hans verk deretter glemt inntil kunstsamleren og filantropen Haakon Mehren ved en tilfeldighet oppdaget dem i 1990. Etter å ha fått restaurert bildene ga Mehren to år senere ut boken «Vår glemte maler», og arrangerte utover i 1990-årene en rekke store utstillinger av Johannessens kunst, både rundt om i Norge og i tillegg i Italia, Østerrike og Tyskland.

Sammen med Hulda og Arne Garborg var Johannessen også en ledende kraft bak Det Norske Teatret og Heimen husflid, der han tegnet både teaterkostymer og bunadsmønstre. Men det var det nære vennskapet med arbeiderdikteren Kristofer Uppdal, og ikke minst impulsene han hentet fra malere som Munch og Henrik Sørensen, som dannet grunnlaget for hans ekspressive og sosialt engasjerte maleri. Her pendlet han mellom fremstillinger av arbeiderklassens slit og stolte kampvilje, og den lidelse og sosiale nød som kjennetegnet Kristianias filleproletariat og allment fattige i begynnelsen av århundret. Samtidig malte han også stille og intime scener i tillegg til en rekke mer idylliske landskapsmotiver, ofte hentet fra Garborgs nabolag på Hvalstad i Asker.
I særlig grad er det Aksel Waldemar Johannessens sterke skildringer av storbymiseren som er kommet til å feste seg som et særmerke ved hans kunst. Det er derfor nærliggende å betrakte ham i sammenheng med ekspresjonismens mer sosialt engasjerte retninger. I flere sene arbeider tar han også utgangspunkt i egne lidelser og i sitt eget turbulente og alkoholiserte liv, ofte med seg selv i en fremtredende rolle.

Åsa ved vinduet, 1922

Mor med barn, 1918/1920

Mor og barn (diptyk), 1912

Mor og barn (diptyk), 1912

Mann på stupebrett, 1912

Arbeidertog, ca. 1915

Drankerfamilie, 1916

Peter Nicolai Arbo
Valkyrien, 1869
Foto: Jacques Lathion
©Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og
design

Knud Bergslien
Birkebeinerne, 1869
Foto: O. Væring

Peter Nicolai Arbo
Åsgårdsreien, 1872
Foto: Jacques Lathion
©Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og
design

I 2014 arrangerte Haugar utstillingen Vikingmytologier I, der fem samtidskunstnere rettet et kritisk søkelys mot bruken av vikingmotiver og norrøn mytologi i populærkulturen og blant høyreekstremistiske elementer. I høst følger museet opp dette temaet ved å presentere en bredt sammensatt utstilling som viser hvordan vikingtidens historie, sagalitteraturen og den norrøne mytologien har utfoldet seg i vår kunst- og kulturhistorie fra tidlig på 1800-tallet og frem til i dag.

Vikingtiden har en unik arkeologisk og kulturhistorisk forankring i Vestfold Fylke. Det er her som Osebergskipet, Gokstadskipet og Klåstadskipet ble funnet, og det er også i denne delen av Norge man finner den største ansamlingen av gravhauger. Regionens økende satsing på å synliggjøre sin vikingarv kommer tydelig til uttrykk gjennom både Midgard historisk senter og Stiftelsen nytt Osebergsskip, som begge driver et aktivt formidlingsarbeid på området. Utstillingens grunntanke er å følge opp denne regionale identitetsmarkøren ved å presentere den første utstillingen i Norge som betrakter dette temaet i en bred kunst- og kulturhistorisk sammenheng.

Haugar har i denne anledning fått muligheten til å vise sentrale nasjonale ikoner i norsk billedkunst, som Knud Baades Heimdal kaller gudene til kamp fra 1828 og ikke minst Knud Bergsliens velkjente Birkebeinerne på ski over Filefjell fra 1869. Utstillingen vil også inkludere en rekke historisk-mytologiske billedvev av Gerhard Munthe i tillegg til akvareller og studier av Adolph Tidemand. Den bredeste presentasjonen får Peter Nicolai Arbo med sine dramatiske og romantiserende fortolkninger av den norrøne sagatid og gudeverden.

Den kunsthistoriske presentasjonen, som også inkluderer kunsthåndverk i form av sølvgjenstander og møbler, utvides med en kulturhistorisk seksjon der søkelyset rettes mot hvordan vikingmotiver og norrøn mytologi er blitt anvendt i politiske, nasjonalistiske og populærkulturelle sammenhenger fra begynnelsen av 1900-tallet og opp til vår egen tid. Et av temaene her er hvordan Nazismen og NS tok i bruk forestillinger om vikingen og norrøne symboler i sin rasehygieniske forherligelse av vikingtiden. Et annet er hvordan Vikingskipsmuseets arkitektur tok form som en sakral ramme for husingen av Osebergskipet, et arkeologisk funn som raskt ble selve symbolet på Norges stolte vikingarv.

Stol laget til Eventyrværelset på Holmenkollen turisthotell, 1896
Foto: Norsk Folkemuseum

Gerhard Munthe
Odin
Foto: Mekonnen Wolday

Vikingskipet som nasjonalt ikon ble snart videreført fra kunsten og over i reiselivsbransjens visuelle merkevarebygging av Norge. Også kopien som ble utført av Gokstadskipet, der den ble seilt til Chicago og Verdensutstillingen i 1893 for å bevise Leiv Eirikssons oppdagelse av Amerika, kan betraktes som en videreføring av nasjonsbyggingstanken. Denne ferden startet også tanken på en historisk formidling av vikingtiden gjennom rekonstruksjonen av gjenstander, klær og historiske skikker som i dag gjør seg gjeldende i virksomheten til både Stiftelsen nytt Osebergsskip og Midgard historisk senter, der arkeologisk og håndverksmessig kunnskap formidles gjennom publikums aktive deltagelse.

I forbindelse med utstillingen publiseres det en bok der kurator Tone Lyngstad Nyaas har vært redaktør og som inneholder tekster av en rekke fremstående fagfolk og eksperter på området: Hans Fredrik Dahl, Einar Chr. Erlingsen, Morten Kielland, Jan Kokkin, Knut Ljøgodt, Eivind Luthen, Eilif Salemonsen, Lise Emilie Talleraas og Eivind Torkjelsson.

Haugar har lånt inn en rekke betydelige kunst- og kulturhistoriske verk fra institusjoner som Nasjonalmuseet, Drammens museum, Norsk Folkemuseum, Det Norske Videnskaps-Akademi, Nasjonalbiblioteket, Norsk Maritimt Museum, Norges Hjemmefrontmuseum, Münchner Stadtmuseum, Bayerische Staatsbibliothek, Stiftelsen nytt Osebergsskip, Midgard historisk senter, Hvalfangstmuseet, Larvik museum og private samlinger.

Nadine Byrne (SE)
Tessa Farmer (UK)
Sverre Malling (NO)
Jarmo Mäkilä (FI)
Russell Nachman (US)
Danilo Stankovic (SE)

 «Når fornuften sover, våkner demonene«, skrev den spanske kunstneren Goya under et av sine mer velkjente grafiske trykk.

Sverre Malling
Submission is a gift to your brother, 2015

Utsagnet var riktignok en politisk kritikk av datidens korrupsjon og moralske fordervethet som herjet kunstnerens hjemland. Men det kan like gjerne ha relevans for utstillingen som jeg har kuratert for Haugar Kunstmuseum vinteren 2016. Her er demonenes oppvåkning, for å trekke det videre inn i Freuds teorier om menneskesinnets irrganger, kanskje også et bilde på det fortrengtes tilbakekomst.

Freud beskriver Das Unheimliche som en følelse av at noe som engang var oss velkjent og trygt, blir lunefullt og uavklart. Eller omvendt, at noe uforutsett og ukontrollerbart invaderer komfortsonen vår. Noe trygt løsner, samtidig som noe fremmed fester tak. Verden slik vi kjenner den blir for en stakket stund snudd opp ned – og det skremmer vettet av oss.

Sverre Malling
(tegning under arbeid)

Denne grensesprengende uhyggen gir oss en annen oppfatning av livets lovmessigheter: den gjør det mulig å gå forbi de rammene som vanligvis definerer oss. Eller tvert om: at vi snakker om en erkjennelse som uventet rykker oss løs fra alle innlærte holdepunkter og dermed plasserer oss der vi faktisk hører hjemme? Hvordan det enn måtte forholde seg kan vi i hvert fall slå fast at denne omplasseringen er alt annet enn behagelig. Gjennom den blir vi minnet på avstanden mellom ideal og virkelighet, den vi er og den vi ønsker å være. Dét er ikke alltid like beleilig.

Kanskje skyldes dette at det bak forhenget skjuler seg et grensesprengende skyggevesen som følger sine egne instinkter, løsrevet fra refleksjon og samvittighet? En rest av noe fortrengt som ligger tilbake, noe som vi ikke makter å råde over og som følgelig trekker bunnen vekk under vår følelse av likevekt og orden?

Danilo Stankovic
To Make Dust of all Things, 2015

Kunsthistorien er fylt med seksuelt ladete motiver av satyrer med bukkehaler som jakter på nymfer i skogen. Pan-skikkelsen kan stå for løssluppent begjær og beruselse, eller for en primitiv forbindelse med naturen. Det greske «panikon deima», som betyr panisk frykt, betegner en intens uro hvor tingenes orden bringes ut av balanse gjennom krefter vi ikke rår over. Fryktens kjerne er ikke så mye et bestemt monstrøst vesen vi er redd for, men ubalansen som synes å true hvordan virkeligheten organiseres.

Fra psykoanalysen kjenner vi forestillingen at monsteret ikke bare kommer utenfra, men også innenfra. Monsteret er oss selv. Som når det kravstore villdyret i oss bryter fram og tar den siviliserte samvittigheten til fange. Uskylden forfølges av skylden som en påtrengende skygge og splitter oss fra innsiden, slik den spaltede personligheten til Dr. Jekyll and Mr. Hyde illustrerer så godt.

Kanskje vi må tenke disse ytterlighetene som én og samme ting når det kommer til stykket. Eller at de i det minste er innbyrdes avhengige av hverandre. Som en form for avtalt rituell øvelse – en slags sadomasochisme i overført betydning.

Jarmo Mäkilä
The boy changed into a stag at the gate of secrets I, 2009

Felles for alle kunstnerne i utstillingen er at de ikke går av veien for å beskjeftige seg med det irrasjonelle. Kunstverkene unndrar seg våre evinnelige forsøk på å innfange dem i logiske begreper. De unndrar seg automatisert forståelse. Dermed kommer vi antageligvis ikke nærmere noen uttømmende forklaring eller endelig avklaring på hva vi blir gjort deltagende i. Gamle vaneforestillinger gir slipp, samtidig som nye muligheter griper tak. Det blir et bilde på kunsten som en mulig fluktrute, en eiendommelig formidlingssone for det som ellers figurerer som polariteter og fastlåste muligheter.

Tessa Farmer
The Depraved Pursuit of a Possum, 2013

Spennet mellom utopi og undergang ligger som et bakteppe for alle verkene i utstillingen, men er uttrykt i en surrealistisk blanding av ulike elementer og referanser. Slik manes det frem mørke, psykedeliske tablåer som virker både fremmedartede, urovekkende og forlokkende. Referansene hentes alt fra Flower-Power og naturbarn og videre til monstrologi og skrekksjangerens troper.

Nadine Byrne
«Devils Canyon», 2015
Foto: Hendrik Zeitler

I dette spennet kan vi gjenfinne noe av vårt eget forhold til naturen og oss selv – på den ene siden er naturen Skaperverket, som skal garantere harmoni, fred og skjønnhet, mens den på den andre siden er skremmende, demonisk, mørk og umenneskelig. Kunstverkene i denne utstillingen tar opp i seg denne dobbeltheten. De peker både mot en arkadisk naturharmoni og et apokalyptisk kaos.

Jeg tenker at kunsten er et velegnet rom for en slik vibrerende dissonans. Det er nettopp her vi kan sidestille det som ellers ikke kan forenes. Om utstillingen øker vår evne til å utforske mer av det som romsterer i oss når ”fornuften sover”, som Goya snakket om, åpnes det muligens en erkjennelsesdimensjon som kan bidra til større oppmerksomhet omkring disse sidene i oss. For er ikke det ”uforenlige” tross alt bare to sider av samme mynt?

Oslo, september 2015

Sverre Malling

PEDER BALKE
Fra Presterød gård, 1834-35.

Vårens montering av Haugars samling inneholder verk som tidsmessig spenner helt fra Peder Balkes store prospekt av Presterød Gård i Tønsberg fra 1834-35, og frem til i dag.

HARRIET BACKER
Stilleben «Evighetsbildet», CA. 1919-1931

Et nytt tilskudd til den historiske delen av samlingen er Harriet Backers stilleben «Evighetsbildet», som hun malte på i 12 år frem til sin død i 1932. Ellers blir det gjensyn med både Matthias Stoltenberg, Oluf Wold-Torne og Thorolf Holmboe.

Utstillingen domineres av norsk samtidskunst med begynnelse i det nylig ervervede maleriet No 1, 1961 av Anna-Eva Bergman. Videre vises en rekke verk av tre kunstnere som Haugars publikum kjenner godt: Odd Nerdrum, Kjartan Slettemark og Bjarne Melgaard, med premiere for to nyinnkjøpte malerier av Nerdrum. Ellers har vi hentet frem arbeider av malere som Kjell Nupen, Peter Esdaile, Kjell Torriset og Leonard Rickhard, i tillegg til fotografier av blant annet Dag Alveng og Torbjørn Rødland.

ODD NERDRUM
En blind sanger og to dansere, 1991-2001

ODD NERDRUM
Selvportrett med pels, 2005

TORBJØRN RØDLAND
Banana Black, 2006

BJARNE MELGAARD Uten tittel, u.å.
Deponi fra Sparebankstiftelsen DNB

KJARTAN SLETTEMARK
Nixon Visions , Mor
Nixon Visions , Mormor
Nixon Visions , Mormors Mor, 1973

KJELL NUPEN
Hjemsted, 2007

Alkymistiske akvareller XIV, 1982-1985

På denne utstillingen presenterer Frans Widerberg en serie på 23 akvareller malt på store boksider som inneholder oversatte tekster fra alkymistisk litteratur. Alle arbeidene er laget i begynnelsen av 1980-årene, men er aldri blitt vist før da kunstneren hadde gjemt de unna på toppen av et skap og så glemt deres eksistens. Forrige år oppdaget Tønsberg-galleristen Kjell Strand verkene under et besøk hos Widerberg og foreslo en presentasjon på Haugar. Samtlige av akvarellene er reprodusert i katalogen som også er forfattet og utgitt av Kjell Strand.

Alkymistiske akvareller XXVII, 1982-1985

Sist Frans Widerberg stilte ut på Haugar var i 2006 da han presenterte sine svever-motiver. Disse langstrakte og vektløse skikkelsene dukker også opp i de alkymistiske akvarellene. Her får de selskap av mange av hans andre arketypiske figurtyper og evighetslandskaper, som rytteren og kjærlighetsparet enten knyttet til Moder jord eller flytende ute i det store univers. Dette er fargesterke visjoner som vi har lært å kjenne godt gjennom Widerbergs over 50 år lange karriere. På denne utstillingen vil de også bli presentert sammen med fem større malerier, hvorav ett tilhører Haugars egen samling.

Alkymistiske akvareller XXVIII, 1982-1985

Alkymistiske akvareller XI, 1982-1985

Haugars sommerutstilling 2016 vies Inger Sitter (1929 – 2015). Hennes sterke tilknytning til Vestfold gjør det naturlig for Haugar som regionalt kunstmuseum å belyse og gå i dybden på hennes kunstnerskap. Vi setter et særlig fokus på hennes rolle som en fremtredende modernist og kvinneforkjemper i norsk kunsthistorie og kulturliv.

Et av utstillingens hovedtemaer vil være den nonfigurative modernismens gjennombrudd og mottagelse i Norge. Det sterke forholdet Sitter hadde til Vestfolds kystlandskap, samt hvordan hun transformerte inntrykkene fra naturen til abstrakte former, vil også stå sentralt. Et annet tema som vil bli formidlet gjennom det tilgjengelige arkiv- og dokumentasjonsmaterialet, er hennes store innsats på det kunstpolitiske feltet og som rollemodell for kvinnelige kunstnere i Norge.

Inger Sitter ble i 1981 den første kvinnelige professoren ved Statens kunstakademi i Oslo. Hun har hatt en stor betydning for internasjonaliseringen og profesjonaliseringen av billedkunsten i norsk kulturliv. Utstillingen vil på denne måten inneholde både et feministisk og et kunstsosiologisk perspektiv.

Kurator for utstillingen er Haugars konservator Tone Lyngstad Nyaas. I tillegg til eksterne fagspesialister, bidrar hun med et essay i katalogen.

Det er ingen norsk samtidskunstner som har skapt større samfunnsdebatt rundt sine performative prosjekter enn Morten Viskum (f. 1965). I hans kunst reises det eksistensielle spørsmålene rundt liv og død, vitenskap og etikk. Med kontroversielle virkemidler problematiserer han de komplekse etiske utfordringene vårt samfunn genererer. Frem for alt er Viskum kjent for å løfte frem det tabubelagte, det frastøtende og det som kan defineres som ubehaget i kulturen. Hans mangfoldige kunstnerskap har en sivilisasjonskritisk brodd og reiser sentrale spørsmål til hvordan vi definerer den andre, det fremmede og hvordan vi i dagens samfunn gjennomstrømmes av en frykt for det forgjengelige og døden.

Hans kontroversielle virkemidler som det å ta i bruk et medisinsk materiale, døde dyr, kreftceller, indre organer og døde hender reiser også spørsmål til hva som er moralsk forsvarlig å definere som kunst. Et sentralt perspektiv i Viskums kunst er hvordan vår moderne sivilisasjon fortrenger døden, et svar på dette tabuet er en ritualisering eller at han åpner opp et Ars Moriendi- rom der dialektikken mellom det frastøtende og hellige, religion og vitenskap problematiserer kulturelle grenser og tabuer.

Viskums selviscenesettelser er sentrale for utstillingen på Haugar, og utgjør en vesentlig del av hans utforskning av identitet, kulturelle konstruksjoner og klisjeer. Når han fyller år fødes en ny identitet ved et verksted i Paris og tidligere har hans iscenesatt seg selv som Jesus, finansmann, transe, bodybuilder og vitenskapsmann. I 2007 var kunstprosjektet et innlegg i islamdebatten hvor han som sønn av Abdullaha med Koranen foran seg viste Mekka ryggen. I 2012 skapte han en omfattende debatt rundt The Clown hvor en avstøpning av Viskums kropp deler Utøya-massemorderens karakteristiske ansiktstrekk, hår og skjegg. Figuren er iført en klovnemaske og holder ballonger. Den hybride identiteten uttrykker en tragisk, ensom skikkelse og utfordrer likheten mellom oss og Breivik. Det er et relasjonelt verk som først og fremst handler om reaksjonen hos betrakteren og der enhver kan kjenne på hva som skal til før det innlærte humanistiske blikket, rettet mot den andre, står i fare for å forsvinne.

Høsten 2016 presenterer Haugar Kunstmuseum samtlige selvportretter som Viskum har produsert siden 2003.

Popkunstens store ikon, Andy Warhol (1928 – 1987), utførte i 1983-84 en serie på 15 malerier med motiver som han hentet direkte fra fire av Edvard Munchs mest kjente grafiske trykk. Warhol hadde lenge holdt Munch som en av sine absolutte favorittkunstnere, og i 1973 hadde han også besøkt Oslo for å se hans arbeider i Nasjonalgalleriet og på Munch-Museet. Bestillingen av maleriene kom fra en norsk gallerist i New York, og da de senere ble presentert for offentligheten ble det gjennom hans manager Fred Hughes gjort klart at Warhol hadde laget serien som «en hommage til den norske kunstneren».

ANDY WARHOL: Portrett av Kronprinsesse Sonja, 1982

Som en del av det permanente utstillingstilbudet viser Haugar 13 verk fra denne serien, som ut over tre av de originale maleriene også inkluderer en rekke forarbeider og flere eksempler på hans typiske og fargerike silketrykk. Nasjonalmuseet i Oslo har dessuten lånt ut sitt fine eksemplar av Warhols portrett av Dronning Sonja fra Celebreties-serien, som hun ble fotografert for på The Factory i New York i 1982. Derved er alle hans motiver som har en tilknytning til Norge samlet og gjort tilgjengelig for publikum på ett sted.

At Haugar kan vise en så stor samling av Andy Warhols hyllest til Edvard Munch skyldes ene og alene Sparebankstiftelsen, som meget sjenerøst har langtidsdeponert hele sin Warhol-samling på museet.

Link til Åpningstale HEN – FLYTENDE KJØNN, Lørdag 27.01.2018. Av avdelingsdirektør Jan Åke Pettersson.

Utstillingen tematiserer hvordan det flytende kjønn og spørsmålet om HEN – også kalt det tredje pronomen – reflekteres i samtidskunsten. Flere av verkene viser hvordan kjønn og identitet er konvensjonsbetinget og kan relateres til sosiale og politiske endringsprosesser. Diskusjonen rundt det flytende kjønn utfordrer ikke bare stereotypiene knyttet til det mannlige versus det kvinnelige, men også det biologiske versus en kulturbetinget oppfatning av kjønn. Under dette igjen ligger en kritikk av tokjønnsmodellen, som for mange opprettholder undertrykkende mekanismer der menneskets identitet blir tvunget inn i rigide og livshemmende strukturer.

Timothy Greenfield-Sanders
Nicole Maines, 2017
©Timothy Greenfield-Sanders

Vibeke Tandberg_
Old man going up and down a staircase # 82, 2003

Det kjønnsoverskridende handler ikke minst om menneskerettigheter. I mange land er det å være homofil eller transperson fortsatt kriminalisert. Det er også oppsiktsvekkende at ordet homo viser seg å være det mest utbredte skjellsordet i den norske skolen. Samtidskunsten kan her være et felt hvor kjønnsoverskridende praksiser tematiseres, et sted hvor grenseoppgangene utvides i en form for humanisme som både ivaretar ytringsfriheten og åpner opp et rom for et mangfoldig, flytende og performativt kjønn.

Begrepet HEN – det tredje pronomen – viser til en overbygning, en frigjørende strategi som griper inn i den pågående diskusjonen i den norske offentligheten der ulike organisasjoner kjemper for å få det tredje pronomen innført i den nye ordboken for 2017, slik som svenskene gjorde i 2015. Utstillingens arkivmateriale er produsert i samarbeid med Skeivt arkiv i Bergen.

Fin Serck-Hanssen
Fra sereien 10 blå menn, 1985
Foto: Fin Serck-Hanssen

Astrid Runde Saxegaard
Bli med til paradis, 2014
Foto: Bjørgli & Bergersen

Ane Lan
Mother and Child

Deltagende kunstnere:

Marit Victoria Wulff Andreassen, Anatoly Below, Bolette Berg & Marie Høeg, Dania Burger, Roxy Farhat & Kakan Hermansson, Tonje Gjevjon, Nan Goldin, Timothy Greenfield-Sanders, Narve Hovdenakk, Ane Lan, Manoel Marques Lerin, Carlo Maria Mariani, Rafael Megall, Bjarne Melgaard, Geir Moseid, Astrid Runde Saxegaard, Fin Serck-Hanssen, Andres Serrano, Kjartan Slettemark, Sille Storihle, Christer Strömholm, Vibeke Tandberg, Lesia Vasylchenko, Synnøve Sizou G. Wetten og Ming Wong

I anledning utstillingen produseres det en katalog med tekstbidrag fra, Kristin Fridtun, Hanne Holm-Johnssen, Eli Skatvedt, Synnøve Sizou G. Wetten, Eva Lene G. Østensen og kurator for utstillingen Tone Lyngstad Nyaas.

Morten Krogvold (f. 1950) er en sterk profil innenfor norsk fotografi. Hans lidenskap for det analoge fotografiet og mørkeromsarbeidet skaper grunntonen i hans melankolske og innsiktsfulle blikk på menneskets eksistens i verden. Han har gjennom sine utallige workshops og sin karismatiske formidlingsevne fått tusenvis av deltagere til å bli interessert i det fotografiske mediet. Krogvold er også en kulturpersonlighet som i over 40 år har stått sentralt i den norske offentligheten som en sterk pådriver for billedkunstens, musikkens og litteraturens betydning i samfunnet.

Utstillingen vil romme portretter av kjente personligheter som eksempelvis Nelson Mandela, Amanda Ooms, Frans Widerberg og Kronprinsesse Mette-Marit. Krogvolds empatiske skildringer fra Eritrea, Kambodsja, Tanzania, Botswana, Niger og Peru, som fokuserer på kvinnenes livsvilkår, utgjør et vesentlig tema i utstillingen. Hans dramatiske landskapsskildringer vil bli presentert sammen med den pågående serien Rekviem, som i hovedsak består av motiver fra Venezia. Utstillingen, som er Krogvolds første retrospektive museumspresentasjon, viser nye verk sammen med høydepunktene fra hans tidligere produksjon.

Det blir produsert en katalog med flere bidragsytere deriblant utstillingens kurator Tone Lyngstad Nyaas.

Last ned invitasjonen her. 

Denne utstillingen som presenterer ny forskning om Kitty L. Kiellands (1843—1914) kunstnerskap er den største presentasjonen av hennes kunst noensinne.

Kielland var en pioner og den første kvinnelige friluftsmaleren, og er kjent for sine torvmyrsmotiv fra Jæren. Hun brøt med normene som var satt for hennes samtidige kvinnelige kunstnere og flyttet fokus fra det hjemlige og nære ved å ta med staffeli og malesaker ut i det fri. Hun beveget seg inn på mennenes arena og utforsket landskapet både i Norge og i utlandet, og bidro til å innføre nyromantikken i Norge. Videre belyses hennes virke som engasjert og frittalende samfunnsdebattant. Hun var medstifter av Norsk kvinnesaksforening i 1884, og tok blant annet til orde for at begge kjønn har ansvar både for deltagelse i hjemmet og i arbeidslivet.

Utstillingens ambisjoner er å løfte fram Kiellands kunstnerskap i tillegg til å fremheve hennes rolle som engasjert samfunnsaktør innenfor kunsten og kvinnesaken. Utstillingen viser bredden i hennes kunstnerskap fra tidlige arbeider i studietiden i 1870 årene frem til hun sluttet å male rundt 1910.

I forbindelse med utstillingen gis det ut en rikt illustrert katalog med tekstbidrag fra Inger Margrethe Lund Gudmundson, Karl Ove Knausgård, Marit I. Lange, Tone Lyngstad Nyaas, Hild Sørby, Janeke Meyer Utne og Sigrun Åsebø.

Utstillingen er kuratert av produsert av Stavanger Kunstmuseum i samarbeid med og Haugar Vestfold Kunstmuseum og Lillehammer Kunstmuseum.

Denne utstillingen viser nitten ulike kunstneres bearbeidelser av temaer som er relatert til Munchs hus i Åsgårdstrand. Intensjonen er å gjøre stedet til gjenstand for samtidens fortolkninger av historien, der både interiør, rom, hage eller omkringliggende natur kan bli materiale for kunstnerisk bearbeiding.

Munch hus kan sies å romme den biografiske lesningens mytiske aura. Hvordan forholder den samtidige fortolkningen seg til personmuseets oppbygging og hvordan perspektiveres forestillingen om det autentiske inn i samtidens bilde? Huset er scenen for en rekke kunstneriske prosesser der vår egen tid reflekteres gjennom bearbeidelsen av husets historiske aura og fysiske miljø.

Munchs hus står som et monument over kunstnerens eksistensielle følelser av kjærlighetslengsel, melankoli, angst, naturmystikk, ekstase og frihet. Disse temaene relateres til vår egen samtid og gjenspeiles i enkelte av bidragene til utstillingen.

DELTAGENDE KUNSTNERE: Mai Bente Bonnevie, Bezhad Farazollahi, Marit Følstad, Espen Gleditsch, Crispin Gurholt, Bjørn Erik Haugen, Olav Christopher Jenssen, Lars Lerin, Eirin Støen/Kristine Pilgaard, Kristian Skylstad, Kari Steihaug, Anne Lise Stenset, Anne Trægde, & Co. (Patrik Entian og Aleksi Wildhagen) og Marte Aas.

Utstillingen er et samarbeid mellom Munchs hus og Haugar Vestfold Kunstmuseum. Det produseres en katalog i anledning åpningen og en bok i etterkant av utstillingen med bidrag fra flere forfattere, samt kuratorene for utstillingen: Tone Lyngstad Nyaas, Solfrid Sakariassen og Lise Emilie Talleraas.